Inspirerende historier

Jenter besøker pappas grav for å 'vise' sine nye kjoler slik han spurte, se 2 esker med navnene deres – dagens historie

For å oppfylle farens døende ønske besøker to små jenter graven hans på bursdagen hans for å vise ham de bedårende antrekkene deres. I nærheten av gravsteinen finner de to vakkert innpakkede esker med navnene deres og aner ikke hva som venter dem.

Isla, 6, og Madison, 8, savnet faren Brian. Etter at han dro til sitt himmelske hjem, hadde de ikke stjålet kjeks og is fra kjøkkenet om natten, slått seg sammen for å plage moren eller gått på shopping. For uten pappa Brian var ikke disse tingene morsomme.

'Du skjemmer bort de jentene, Brian!' Brians kone, Linda, pleide å skjelle ut ham. 'Hvorfor går dere mot meg? Jeg vet at du stjeler fra pantryet for de små englene dine!'

'Vel, jeg vil skjemme bort dem for resten av livet!' Brian ville sagt med et bredt glis. 'De vil alltid komme først for meg så lenge jeg lever! Jeg beklager, kjære, men du har nå konkurranse. Men du vet, jeg elsker alle jentene mine - inkludert deg,' og klemmer henne.

Kun for illustrasjonsformål. | Kilde: Pexels

Slik var Brian. Han ville alltid balansere en situasjon. Han var den perfekte familiemannen. Men etter at han gikk bort, endret noe seg. Isla og Madison ble veldig stille, og Linda, vel, hun slet med å forsone seg med døden hans også.

Tross alt hadde hennes siste minner om Brian ikke vært annet enn forferdelige. Han døde foran øynene hennes, og hun kunne ikke hjelpe ham. Fase fire kreft, hadde legene fortalt Linda. De startet behandlingen på riktig måte og prøvde sitt beste for Brian, men de tapte kampen, og den forferdelige sykdommen vant.

Døden kan ikke bryte båndene som er bygget med kjærlighet.

Brians helse ble stadig dårligere, og en morgen våknet han ikke. Isla og Madison hadde sovet ved siden av ham på sykehussengen natten før. Han hadde bedt Linda om å forlate jentene hos ham den kvelden. Sannsynligvis ante han at det var hans siste natt med sine små døtre.

'Dødstidspunkt: 04.00 tirsdag...' erklærte legene den morgenen etter at Linda ringte, bekymret fordi Brain ikke svarte på mobiltelefonen hans. Legene ga henne et unnskyldende blikk før de dekket det en gang smilende ansiktet hans med et hvitt sykehuslaken. Brian var borte. Han kom ikke tilbake, og Linda var knust.

Kun for illustrasjonsformål. | Kilde: Pexels

Etter Brians død klarte ikke Linda å ta seg sammen, uansett hvor hardt hun prøvde. Jentene hennes hadde vært sterkere enn henne. De hadde i det minste deltatt i begravelsen. Linda orket ikke å se ham begravd under jorden.

'På bursdagen min vil jeg at småjentene mine skal se penest ut, og jeg er nysgjerrig på å se hva de vil ha på seg. Lover du å komme til pappa og vise meg de vakre antrekkene dine, jenter? Du skjønner, det er mulig at pappa vil ikke være med deg den dagen, men du må love meg at du vil se best ut», var det siste Brian hadde sagt. Det var hans døende ønske at jentene hans besøkte ham på bursdagen hans.

Så dagen før ba jentene Linda om å ta dem med ut og handle.

'Mamma,' sa lille Isla. 'Pappa elsket den røde kjolen min. Han fikk meg en til bursdagen min. Jeg vil ha en rød kjole.'

'Du kan velge for meg, mamma,' tilbød Madison. 'Jeg vil at det skal være pappas favorittfarge.'

'Jeg - jeg tror ikke jeg har tid, jenter,' prøvde Linda å unngå temaet. Hun sørget fortsatt over Brians tap. Hun var ikke klar for noe som lignet nedleggelse.

Kun for illustrasjonsformål. | Kilde: Pexels

'Men vi må besøke pappa!' sa Isla. 'Han ba meg om å ha på meg noe vakkert på bursdagen hans. Han spurte Madison også.'

Lindas øyne veltet opp. Hun var så oppslukt av sorg at hun hadde glemt bursdagen til Brian.

'Hva spurte han deg?' spurte Linda mens øynene hennes sprutet av tårer.

'Pappa ville se oss i pene kjoler på bursdagen sin. Vi må besøke ham, mamma,' sa Isla. 'Skynd deg! Vi må på shopping!'

'Når spurte han om dette?' spurte Linda. 'Jeg - jeg visste ikke....' Hun hadde ingen anelse om Brians døende ønske.

'Kvelden før han døde, mamma,' avslørte Madison. 'Han holdt oss i hendene og sa at han ville se oss i fine antrekk på bursdagen sin. Mamma, jeg synes vi burde gjøre dette for ham. Jeg vet du er opprørt, men vær så snill?' Hun dekket Lindas ører med hendene. 'Jeg vet at du savner pappa, men vi må gjøre dette for Isla. Hun savner pappa mye.'

Kun for illustrasjonsformål. | Kilde: Pexels

Madison var alltid et lyst barn. Hun forsto ting barn på hennes alder ville finne vanskelig å forstå. Og hun overbeviste endelig Linda om å gå på shopping.

'Ok da,' sa Linda. 'La oss skaffe dere, jenter, de peneste antrekkene, så pappa vet hva han går glipp av ved å ikke være med oss! Han vil angre på at han forlot oss slik!' sa Linda og brast i gråt og jentene hennes klemte henne for å trøste henne.

'Pappa vil ikke se deg trist, mamma. Jeg vet....' hvisket Madison og klappet moren sin på ryggen.

Dagen etter, på Brians bursdag, hadde småjentene på seg sine nye antrekk og holdt hender sammen mens de gikk til Brians grav. Linda gikk bak dem.

En gang de var foran Brians gravstein, la de små jentene merke til to vakkert innpakket bokser med navnene deres på, og et lite klistremerke på toppen sa at det var fra Brian.

Kun for illustrasjonsformål. | Kilde: Pexels

'Mamma!' Isla snudde seg mot Linda og sa: 'Se, pappa sendte oss gaver! Han er dum! Han vet ikke at vi skal gi ham gaver på bursdagen hans,' og humret.

Madison ga Linda et blikk som sa at hun visste at Brain ikke kunne ha sendt dem det. Døde mennesker sender deg ikke gaver.

'Vel, kanskje han savnet døtrene sine. Gå i gang og åpne boksen, jenter,' sa Linda med et oppmuntrende smil.

Da de to jentene pakket ut eskene, måtte Linda skjule tårene. Isla gliste av glede mens Madison gråt for første gang siden Brians død.

Kun for illustrasjonsformål. | Kilde: Pexels

Det var et nydelig par Mary Janes og et brev fra Brian i hver boks.

'Sko!' kvitret Isla. 'De er så pene, mamma! Min favorittfarge...rosa!'

Brevet sa:

'Mine vakreste jenter,

Noen engler her i himmelen er overrasket over å se hvordan jenter kan være så pene! De sier at du er de vakreste jentene som Gud noensinne har skapt. Pappa kan se hvor vakker du ser ut i antrekkene dine. Men jeg ville få jentene mine til å se enda penere ut, så jeg kjøpte disse skoene til deg. Jeg håper du liker dem.

Kun for illustrasjonsformål. | Kilde: Unsplash

Du skjønner, pappa er ikke rundt deg, men han er alltid der i hjertet ditt. Jeg vet at jentene mine ikke lenger spiser kaker og is. Ikke si det til mamma, men jeg vet at hun har fylt opp pantryet med store kakebokser. Jeg så henne gjøre det. Neste gang du besøker meg, vil jeg høre historier om hvordan du stjal dem bak mammas rygg. Bare fordi pappa ikke er der, betyr ikke det at vi ikke vil plage mamma! Jeg vil at dere jenter skal være glade og smile hver dag. Du trenger ikke alltid være god. Jeg er sikker på at selv mamma ikke liker det.

Og takk for at dere besøkte meg og gratulerer meg med dagen, jenter. Pappa elsker deg og savner deg.

Sender masse kjærlighet til mine herlige jenter,

Brian.'

'Umm ... det er for mye for meg å lese!' Isla klaget. 'Madison, hva skrev pappa?'

Kun for illustrasjonsformål. | Kilde: Pexels

Madison klemte Elsa hardt. 'Han sa at han er glad der han er, Isla, og han vil at vi skal være glade også. Han savner oss. Takk for alt, mamma,' la hun til, og visste at boksene var fra henne. 'Vi setter pris på at du tar oss hit.'

Linda smilte og hvisket: «Jeg elsker dere begge», og takket jentene for at de hjalp henne med å komme ut av sorgen og gi henne styrke til å besøke Brian.

Hva kan vi lære av denne historien?

• Døden kan ikke bryte båndene som er bygget med kjærlighet. Brian er langt borte fra familien sin i himmelen, men han er alltid tilstede i deres hjerter.
• Mødre setter alltid barna først. Selv om Linda ikke var klar til å besøke Brian ennå, samlet hun mot til å gjøre det etter å ha sett hvor gjerne jentene hennes ønsket å besøke faren sin.

Del denne historien med vennene dine. Det kan lyse opp dagen deres og inspirere dem.

Hvis du likte denne historien, vil du kanskje like denne om en foreldreløs jente som besøkte morens grav hver uke og møtte morens karbonkopi der en dag.

Dette stykket er inspirert av historier fra hverdagen til leserne våre og skrevet av en profesjonell forfatter. Enhver likhet med faktiske navn eller steder er rent tilfeldig. Alle bildene er kun for illustrasjonsformål. Del din historie med oss; kanskje det vil forandre noens liv. Hvis du vil dele historien din, send den til info@vivacello.org .